I min masteroppgave valgte jeg å skrive om den teoretiske figuren «kyborg», som har blitt analysert fra et feministisk perspektiv i flere tiår. Ordet kyborg er en forkortelse for kybernetisk organisme, som vil si en sammenblanding av teknologiske og biologiske komponenter. Kyborgen ble introdusert som analytisk figur av filosofen, feministen og biologen Donna J. Haraway. Og mye av potensialet i å studere kyborgen ligger i at den gjenspeiler forholdet vi mennesker har til dagens teknologi.

Teknologi spiller en sentral rolle i vårt moderne samfunn og kan tjene mange ulike formål. På den ene siden kan den brukes til å forbedre, og redde, menneskers liv, for eksempel med proteser og pacemakere. Men teknologi kan også brukes til å optimalisere militære operasjoner og våpenindustri – for eksempel med fjernstyrte våpen og masseovervåking. 

Kyborger speiler dette ambivalente forhold til teknologien: Avhengig av perspektivet de blir sett gjennom kan kyborger både tjene gode og dårlige formål. Av samme grunn kan de bidra til både å fremme – og undergrave – feministiske mål.

Et nyttig analytisk verktøy

I min masteroppgave har jeg undersøkt hvordan kyborger er benyttet som analytisk verktøy, både i feministisk og ikke-feministisk teori. Jeg fant at resultatet avhenger av hvilken tilnærming man velger: transhumanisme eller feministisk posthumanisme.

Transhumanisme er troen på at vi mennesker er ufullkomne i vår nåværende form, og at teknologien kan bidra til å forbedre oss. Ifølge dette perspektivet er kyborger et resultat av et ønske om å overskride kroppen for å oppnå noe bedre. Det man her anser som «bedre» har sitt utspring i humanismen, knyttet til å være for eksempel mannlig, heterofil, fysisk og psykisk funksjonsfrisk, hvit og europeisk.

Jeg mener disse kategoriene hylles i dagens teknologiske samfunn. Og, i henhold til transhumanismen, er de identiske med idealene kyborgen bør strebe etter. Denne tilnærmingen forsøker å viske ut alle forskjeller mellom teknologi og biologi, for å oppnå det «perfekte» og «ideelle» subjektet, i tråd med kategoriene beskrevet ovenfor.

Feministisk posthumanisme er derimot troen på at mennesket – som oftest mannen – ikke bør stå i sentrum av universet, fordi vi alle er forbundet med hverandre. Ifølge dette perspektivet er kyborger sammensatte og grensesprengende vesener, og kan bidra til å bøte på skaden vi mennesker forårsaker på oss selv og verden rundt oss.

Denne versjonen av kyborgen bryter med motsetningsparene naturlig versus kunstig, menneskelig versus dyrisk og fysisk versus abstrakt. I stedet for å idealisere noen få subjekter som kan oppnå «perfeksjon» kan, ifølge et feministisk posthumanistisk syn, hvem som helst bli ansett som en kyborg. I tråd med dette befinner alle vesener seg på samme nivå, er gjensidig avhengig av hverandre og alle blir ansett som hybride.

Kyborger kan på den måten bidra til å løfte mennesker og frigjøre dem fra undertrykkelse.

 

Det finnes ikke noe slikt som et «ekte» menneske

Ulike tilnærminger til kyborg gir dermed forskjellige resultater. Og hvorvidt denne figuren kan fortelle oss noe om vår menneskelige tilstand avhenger av hvilken tilnærming vi velger. 

Et eksempel er feministisk posthumanisme, kombinert med feministiske studier av nedsatt funksjonsevne. Her studerer man den sosiale og fysiske virkeligheten og måten visse kropper blir «mis(be)handlet på», spesielt funksjonshemmede kropper. I kombinasjon grunnfester disse teoriene et radikalt utgangspunkt, nemlig at det ikke finnes noe slikt som et «sant», «perfekt» eller «normalt» menneske.

Jeg opplevde det som svært nyttig å anvende et feministisk kritisk perspektiv på kyborg i masteroppgaven min. Mitt hovedfunn er at et feministisk posthumanistisk perspektiv erkjenner at ikke alle mennesker blir behandlet likt, fordi de ikke er i stand til å oppfylle spesifikke kroppslige standarder knyttet til det vi forbinder med å være et «normalt» menneske.

For de som blir sett på som mindre menneskelige, for eksempel på grunn av kategorier som kjønn, funksjonshemming, rase og etnisitet, kan kyborger bidra til å bryte grensene mellom menneskelige eller ikke-menneskelige motsetningspar. Kyborger kan på den måten bidra til å løfte mennesker og frigjøre dem fra undertrykkelse.

Avdekker perspektiver vi tar for gitt

Jeg fant at kyborger kan hjelpe oss med å avdekke perspektiver på menneskelighet vi ellers ville tatt for gitt. Sammensatte vesener som disse krever tverrfaglige tilnærminger for å kunne forstå dem og deres potensiale. Spesielt tverrfaglige feministiske tilnærminger viser hvordan kyborger kan belyse strukturell undertrykkelse. Samtidig lar de oss studere teoretiske implikasjoner som kyborger forårsaker for hva det vil si å være menneske.

Uten en tverrfaglig tilnærming risikerer vi å møte på blindsoner. Dette gjelder spesielt når temaet er så komplekst som hva det vil si å være menneske.